Vinteren kan være lang og kjip for de fleste av oss i dette landet mot nord. Særlig ille er det kanskje for de som fisker, og ekstra ille blir det dersom man er karpefisker- eller som i mitt tilfelle – for de som fisker karpe. Jeg er liksom ikke helt riktig karpefisker føler jeg-joda jeg fisker etter karpe. Det er resultatene det skorter på så å si. Av tilbakemeldingene å dømme på karpeprosjektet mitt ifjor har jeg om ikke annet utløst anseelige mengder medfølelse, sympati, hoderistning og ikke så rent lite latter heller. Nok om det, det var egentlig vinter og vår jeg skulle skrive noen ord om.
For vinteren har vært lang. Og våren kom sent. Vinteren har vært jævla lang. Man må nok inneha en ikke beskjeden dose galskap for å forstå hvordan vinteren arter seg for noen som har fått noe som krever varmegrader du ikke kan erstatte i syden på hjernen. Det har vært ille. Karpefiskeri om vinteren i Norge begrenser seg nemlig til det rent mentale- vi snakker følelser, sanser og upassende omgivelser i en salig og ikke alltid heldig blanding. Vi snakker om voksne menn som må sove på sofaen fordi de i søvne bare skal «justere lydnivået på nappalarmen litt» på det som ligner mest på en volumknapp i dobbeltsengen midt på natten. Voksne menn som spiser pølse i brød på kjøkkenet når familien skal kose seg med fredagstacoen fordi de ikke takler lukten og synet av en boks med maiskorn som blir åpnet. Vi snakker voksne menn som hopper opp, ville i blikket, under et møte på jobb fordi lyden fra en mobiltelefon i rommet ved siden av minnet for mye om den forsiktige starten av en nappalarm som går av. Det har vært hardt.
Jeg har prøvd å huske de kjipe tingene ved karpefisk- særlig mitt fiske etter karpe, som jo består av alt karpefiske skal bestå av-utenom karpe. Jeg har prøvd å huske knotten. Ålen som presser mine etiske verdier hva arter på rødlista angår. Jeg har prøvd å huske hvordan det er å komme hjem trøttere enn trøtt hver eneste kveld- for så å måtte stå opp ekstra tidlig fordi nattdusjen ikke helt fjernet alle knottlikene, alt myggmiddelet bak ørene og lukten av råtnende tigernøtter før man skal tvinge seg gjennom en ubrukelig arbeidsdag-før man skal på neste økt. Jeg har prøvd å huske følelsen av å mislykkes, følelsen av å gjøre noe feil og følelsen av å kaste bort en sommer og en høst på noe jeg aldri fikk. Jeg har tvunget frem følelsen jeg hadde en helg i oktober når jeg måtte gi opp- når jeg våknet etter gode 17 minutter sammenhengende søvn krøket sammen under en varmepose ved siden av stengene mine en tidlig morgen, og oppdaget at jeg hadde rimfrost på nesetippen. Jeg husker alt….
Det hjelper ikke. Jeg vil ha mer. Jeg må ha mer. Jeg har begynt å lete frem fiskeutstyret. Sjekket hva som må fylles opp. Jeg koker hampfrø og blander med mais. Jeg sjekker værmeldingene 17 ganger daglig. Det er flere dager siden det var minsugrader. Solen varmer. Det nærmer seg. Knotten våkner snart til liv. Det er snart slutt på å legge seg tidlig og sove gode 6timer før jobb. Snart skal jeg begynne å fore. Så skal jeg si farvel til de nærmeste. Hamstre inn ferdigmiddager, tursjokolade og røyk.
Ikke mer sosialt liv, ikke mer smil og innsats på jobb, ikke mer gode middager og rødvin på kveldene.
Bare meg. Og et vann. Og en liten bevegelse i sivet som kan være fisk. Og en stemme som minner mistenkelig om min egen som i time etter time sier det samme:
«Det biter før jeg har telt til ti…en-to-tre…..»
Innimellom er det jo fint… Foto:Karl Inge S
